Monday, 15 September 2008

Bokfest 21. sept


Dette er et arrangement jeg gjerne skulle vært på!

Utrolig mange forfattere på ett sted, og ikke noe hvilket som helst sted heller, men den fine hvite nye demokratiske estetisk vellykkede Operaen i Oslo, med virkelig mange forskjellige arrangementer. Hele operaen er i bruk, den store salen, den lille salen, taket, kafeen - det ser virkelig interessant ut.

Dumt for meg at jeg ikke er i Norge akkurat da.
Og: Om du ikke har lest Bisettelsen av Lars Saabye Christensen, er det et lesetips fra meg. Første halvdel kan være vanskelig å skjønne mye av, men språket er umiskjennelig Saabye Christensensk. Og når du har lest boka ferdig, kommer du til å ville starte på nytt igjen - og da får du mer ut av første del. Sikkert lurt å lese Beatles og Bly om igjen også, eller ha dem innen rekkevidde for å sjekke referanser. Jeg savnet det da jeg satt i min ettroms uten barndomshjemmets bibliotek for hånden :-)
LSC er en av mine språklige favoritter blant norske forfattere, og jeg må faktisk erkjenne at hans språkbruk og stemningsskapende metaforer har møblert mye av oppveksten min, noe som igjen vil si at han har vært med på å forme min egen språkfølelse. For meg er dette en sentral kvalitet, og jeg tror rett og slett jeg vil takke ham for det han har gitt gjennom bøkene sine (de jeg har lest av ham, med andre ord).
Det er spesielt å ha en så egen stil at den kan kjennes igjen på en eneste metafor, og slås fast når man leser to eller tre setninger i sammenheng. DET er et kvalitetsmerke ikke mange har opparbeidet seg.

Thursday, 11 September 2008

Tomas Tranströmer: "Allegro"

ALLEGRO

Jag spelar Haydn efter en svart dag
och känner en enkel värme i händerna.

Tangenterna vill. Milda hammare slår.
Klangen är grön, livlig och stilla.

Klangen säger att friheten finns
och att någon inte ger kejsaren skatt.

Jag kör ner händerna i mina haydnfickor
och härmar en som ser lugnt på världen.

Jag hissar haydnflaggan - det betyder:
"Vi ger oss inte, men vill fred."

Musiken är ett glashus på sluttningen
där stenarna flyger, stenarna rullar.

Och stenarna rullar tvärs igenom
men varje ruta förblir hel.




Kanskje min favoritt av alle de gjennomskinnelige, alvejordiske diktene til Tranströmer.

Thursday, 4 September 2008

Emily Dickinsons brev til verden

This is my letter to the world

Slik skrev Emily Dickinson i ett av diktene sine. Hun meddelte seg og utforsket universet – innover, først og fremst – gjennom diktene sine. Gjennom det skrevne. Hun var svært intelligent, leste mye og skrev stiler på skolen som vakte misunnelse blant medelevene. Der hun vokste opp, i Amherst, Massachusetts, var ikke omgangskretsen alt for stor. Få kunne møte henne på det intellektuelle eller språklig lekne plan. Det var i det hele tatt få som kunne forstå henne eller romme dybdene, himmelstrebingen og de merkelige fargene hun bar i seg.

Etter hvert som det tynnet seg i rekkene av interessante mennesker og frierfristne, verdige unge menn, og etter hvert som årene gikk, gjorde hun sitt valg. Eller kanskje gjorde hun det lenge før. Hun valgte å føre sin dialog (med himmelen, med sin egen menneskedybde) på papiret. Blyant og blekk, kladdet og sirlig nedtegnet i hefter hun selv tråklet sammen.

Det er ikke riktig å si at ingen kjente til at hun skrev dikt. Hun lakk, bevisst, flere hundre små og større dikt gjennom brev og lapper til vennene sine. ”My friends are my estate”, skrev hun i et brev til Samuel Bowles, den mann hun antakeligvis lengtet etter rundt 1860, ”Forgive me then the avarice to hoard them!” Hun ønsket å bli lest, hun ønsket å bli sett og forstått. Dermed delte hun med seg av det beste hun hadde – diktene sine.

Det hun er mest kjent for ved siden av diktene, er tilbaketrekkingen fra samfunnet. De siste 20 år av livet bodde hun for det meste oppe på rommet sitt i huset som bestefaren hadde kalt ”the Homestead”. Det er vanskelig å gi noen god forklaring på hvorfor hun så gjennomført valgte å isolere seg fra omverdenen. ”Emily is the one who has to think. That is her job. No one else in the family has that to do” sa søsteren Lavinia om Emily. Lavinia gjorde det mulig for Emily å bli boende på rommet sitt resten av livet. Gjennom isolasjonen hadde hun tid og mulighet til å utforske tvingende eksistensielle spørsmål, liv og død, og menneskets forhold til Gud og evigheten. En kvinne i 1850- til 80-årene ville ellers hatt liten mulighet til poesi og filosofi av verdensklasse. (om man da ikke var adelig, men adel har aldri vært en del av det amerikanske samfunn – og blant puritanerne i New England virker det ekstra absurd.)

Brevvekslingen hennes var ganske stor, sett i forhold til hvor få hun forholdt seg til i det daglige. Men behovet for å bli forstått og hørt var åpenbart en sterk drivkraft. Hun forsøkte, ordløst, å vise hvem hun var gjennom språket og diktene sine. Og hva hun var. Hun visste at diktene var gode. Originale og annerledes, det visste hun også. Og at dette var skriftstykker som fortjente andre menneskers oppmerksomhet, og ikke bare hennes samtidige, var hun sannsynligvis meget klar over. Hun var ikke isolert, og (på eksistensielt vis) ensom kun av eget valg. Svært få kunne noen sinne ha møtt henne på samme intense plan som hun krevde, og det virker som om ingen var der for henne varig, mens hun levde.

Valget om å betro seg og utforske verden – og med det, seg selv – via papiret og det skrevne ord var ikke ett avgjørende valg. Kanskje tok hun heller aldri den bestemmelsen helt og fullt. Kanskje levde hun hele tiden slik midlertidig, hva vet vi. Det er lett å tillegge mennesker en hensikt med livet etter at de er døde, etter at deres gjerning på jorden er avsluttet og kan ses under ett. Hun åpnet i hvert fall for kjærligheten også i ganske voksen alder. Otis Phillips Lord, en dommer som var 18 år eldre enn Emily, kom i 1870-åra for alvor inn i Emilys liv. Etter at hans kone døde, ble brevvekslingen dem i mellom kjærligere, og en del av brevene leses som rene kjærlighetsbrev. Dette taler jo for at hun ikke stengte andre ute for enhver pris. Hun var ingen fullstendig ”Queen Recluse” - hadde man nøkkelen, ble døren åpnet.

© Tuva Langjord

Tuesday, 2 September 2008

Om lesning

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor jeg leser. Hvorfor det har vært så viktig, og hvorfor jeg fortsetter å holde fast i disse utallige andre verdnene. Leser man mye, kan man bli redd for at det er en slags virkelighetsflukt i bunnen av den livslange aktiviteten, og det er det andre som har tenkt på også. Se bare hva Marcel Proust sier:

"Lesning ligger på terskelen til det åndelige liv; det kan introdusere oss for det; det utgjør det ikke. . . Så lenge lesning er sporen hvis magiske nøkler har åpnet døren til disse rommene dypt inne i oss som vi ellers ikke ville ha visst hvordan vi skullle komme inn i, er dens rolle i våre liv sunn. Farlig blir det derimot når lesning i stedet for å vekke oss til sinnets personlige liv, får en tendens til å ta dets plass." - Marcel Proust.


Proust bør være mannen som kan si noe om dette - grensene mellom liv og litteratur var for ham nærmest usynlige.

Men hvorfor skal vi være så redde for at lesning tar over for et virkelig liv? Jeg vil heller si det slik at den utgjør en egen del av livet til oss lesere, og at det ikke er noe mindre virkelig enn den fysisk utøvende del av livene våre. Er ikke lesningen nettopp et sted vi kan hente informasjon, hvor vi kan vurdere nye tanker, skjerpe våre egne sinn mot andres horisonter, som ofte kan være klarere og mer detaljerte enn våre egne. Lesningen er et viktig rom i manges liv. For min del er det et selvreflektivt rom, et sted hvor jeg kan puste ut og lære noe, og se meg selv utenfra et øyeblikk. Lesning er alltid en dialog. Det er en dialog med forfatteren av det du skriver, men det er samtidig en dialog med deg selv og din egen horisont, som stadig blir oppdatert idet du leser og lærer og oppdager nye ting. Lesning er en av de beste metodene for å oppdatere seg og hente erfaringsbrokker og livsinnstillinger og all mulig visdom fra resten av verden.

Tiden er inne for grønt

Ja, nettopp grønt